Vi har vel alle hatt en liten jobb en gang?

De fleste av oss ungdommer i Norge i dag har hatt en liten jobb en gang. Kanskje flere, til og med. En to-ukers sommerjobb, eller kanskje en helge- og kveldsjobb gjennom hele videregående? For dette blogginnlegget er det det samme hvilken type jobb det har vært, og hvor lenge den har vart.

De fleste jobber vi ungdommer har i dag innebærer i svært stor grad flere ulike arbeidsoppgaver. Flere ulike ting vi må gjøre, liksom. Vi må for eksempel vaske over gulv, gjøre oppgjøret i kassa etter stengetid, selge ting over disk eller telefon og stable brus og melk i kjøleskap.

Etter endt arbeidstid, når vi blir sagt opp, kontrakten går ut, eller vi selv sier opp, har vi alle i hele landet krav på en attest fra arbeidsgiver. Det jeg alltid stusser på når jeg får en slik attest, er det at jeg ikke får karakterer på de ulike arbeidsoppgavene. Jeg er ikke misfornøyd med det, tvert imot, men jeg stusser på fraværet av karakterer som vurderingsform i arbeidslivet.

Underveis i arbeidstiden man har i en bedrift eller instans, har man ofte samtaler med arbeidsgiver, og man får ofte opplæring i hvordan man skal gjøre de ulike oppgavene man er satt til å jobbe med. I disse samtalene stusser jeg også på fraværet av krakterer. Man får ikke en treer i å stable brus i kjøleskap, og man får ikke en firer i å vaske gulv eller i å selge øl og potetgull.

Så er det over til hovedpoenget mitt. Når arbeidslivet verken deler ut eller krever karakterer, hvorfor skal vi da operere med karakterer som vurdering på skolen? Hvorfor får vi ikke en halv A4-side som forteller på en ordentlig måte hva vi er flinke på og hva vi ikke er flinke på? Selv foretrakk jeg elevsamtalene jeg hadde med norsklæreren min dette skoleåret forran karakterer på prøver, innleveringer og stiler som en pekepinn på hvor jeg sto i norskfaget.

Når jeg snakker om dette med andre som er kommet like langt som meg i utdanningsløpet (jeg er akkurat ferdig med det tredje året på videregående) om dette temaet, er det svært mange som påpeker dette med høyere utdanning, og særlig lærerutdanningene. Det kan være at det er for krevende at alle videregående skoler, universiteter og høyskoler i landet skal måtte gå gjennom meterhøye hauger av papir for å bestemme hvilke 20 elever som skal komme inn på et bestemt studie hvert år. Men, er det absolutt en pris som ikke er verdt å betale for å behandle alle elever i landet med verdighet? På den måten vil man ikke trenge å sette et stempel som sier at vi er verdt to, tre eller fire poeng på hver og en av oss.

Jeg mener at vi bør i løpet av de kommende årene erstatte karakterer som vurderingsform i skolen, og få et vurderingssystem som tar hensyn til at vi er mennesker, og ikke maskiner. Vi er enkeltindivider, og vi trenger en skriftlig vurdering som kan erstatte tallene vi får i dag. Selvfølgelig er det uproblematisk å samtidig operere med en bestått/ikke bestått-karakter i hvert fag.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits